Når man er langt nede kan det kun gå oppover, men hvor er stigen jeg skal gå opp? (julianem8)
Hjem Add Om meg Kontakt

2

Når man er langt nede kan det kun gå oppover, men hvor er stigen jeg skal gå opp?

Jeg var redd for at «ana» skulle ta meg. Over lengere tid nå så har jeg sakte men sikkert spist mer og mer, noe er utrolig stolt av. Mye startet i 9 klasse da jeg mistet en som betydde mer enn meg selv i livet mitt. Jeg var helt knekt og det preget på. Tilslutt reiste jeg meg litt av den tunge depresjonen, men ante ikke at jeg mulighet kunne ha fått noen diagnoser. Jeg visste vel ikke hva ordet «diagnose» betydde engang. Jeg har alltid vært en av de jentene som har vært veldig fram på og har alltid vært glad i gutter. Så når tenårings årene starter for fullt ble det litt dating her og der men aldri mer. Det ble aldri noe mer fordi jeg var livredd for å knytte meg til noen. Jeg skammet meg over enkelte valg jeg hadde tatt i livet, og ting som jeg ikke gjorde annerledes. Jeg følte at uansett hvem eller hva jeg åpnet meg for eller knyttet meg til så ble jeg eller noen såret. Og etter å ha blitt såret så utrolig mange ganger så ble jeg redd. Jeg har alltid hatt blant annet ADHD, men jeg har aldri sett på den som en hindring til å være «normal». Etter som jeg var den tynne jenta, som ikke var smart nok til å være sammen med klassen, som måtte begrense hvor mye jeg reiste til pappa, som mistet alt hun tok på, som følte hun aldri var god til noe og heller ikke god nok. Jeg følte at jeg var en byrde for alle lærere og annet som måte stå på for å hjelpe meg med å følge med på skolen. Og som jeg sa til meg selv flere ganger, hvorfor skal jeg få hjelp på skolen? Jeg klarer jo ikke engang å rekke den tidsnok.

 

Jeg startet å få mange tanker om hva jeg kunne gjort bedre og hvor bedre alle andre hadde det enn meg o.l. Men jeg klarte ikke å se alt det positive som var rundt meg når jeg var så langt nede. Og grunnen til at jeg ikke klarte å se det. Var nok fordi jeg var som sagt redd for å åpne meg og knytte meg.

Jeg skjønte aldri at det var fordi jeg ikke klarte å knytte meg og åpne med at jeg aldri følte meg bra nok. Så jeg startet med kroppen min, jeg spiste lite men ikke med vilje fysisk. Men underbevisstheten min sa nei og jeg glemte å spise og mistet generelt lyst på mat. Jeg spiste middag med familien og noen ganger kveldsmat. Det var da familien min var hjemme og som regel disse to måltidene vi hadde sammen. Jeg ble tynnere og fikset mye på kroppen min «jukset». Jeg var flau over kroppen min og meg selv. Aldri skiftet jeg sammen med jentene i gymmen, kom alltid for seint med vilje eller låste meg inne på do.

 

 




Men det slo meg aldri at jeg hadde et problem.
D
et er nå i etterkant jeg klarer å se litt mer over saken og jeg ser mine problemer.

Nå den dagen i dag så sliter jeg fortsatt med diverse ting som tar mye av enn som menneske. Men uansett hvor langt nede jeg har vært eller er, så hjelper det ikke lenger å sitte hjemme å synes synd på seg selv og trekke seg tilbake.

Jeg er enda litt flau over meg selv meg jeg har lært å kontrollere sorg, angst og panikk på en bedre måte enn jeg gjorde da. Det var ingen som visst hvordan jeg egentlig følte meg helt innerst inne, det er klart at noen gange lakk det litt ut om jeg satt og gråt på toalettet på skolen. Men jeg visste ikke en gang selv hvor lei meg jeg egentlig var og hvor mye jeg trengte hjelp. Det er en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

 

Selvskadingen uten kniv

Jeg var ikke typen som ville ha oppmerksomhet på de skikkelig vonde tinga, men jeg likte at folk viste at noe plaget meg. De skulle ikke få vite hva, og hvorfor det var slikt vet jeg ikke men jeg tenker at det var et skrik om oppmerksomhet. Når jeg var så mye trist så endte det som regel opp at jeg var sint på meg selv og jeg var og er meget impulsiv. Jeg sa fort ting jeg ikke mente og gjorde ting som heller ikke var vondt ment. Jeg straffet meg selv med å aldri tilgi meg selv og gjorde det motsatte og dyrket heller mer sorg. Jeg kuttet meg selv aldri meg kniv men når var sint satt jeg og klorte alt jeg eide og hadde på ryggen og andre plasser som ingen kunne legge merke til. Det var en gang jeg lagde brannsår på armen min og folk så det og spurta hva som hadde skjedd. Da ble jeg litt redd for at noen skulle finne ut av hva som egentlig foregikk så jeg sa jeg falt ned en bakke og tok meg imot med armene.

En annen form for selvskading som jeg gjorde var å fortelle meg selv hvor utrolig unyttig jeg var og andre såre ord som gjorde vondt i hjerterota.  

 

Styggen på ryggen

Onkel p kom ut med «styggen på ryggen» for ikke så lenge siden og den sangen ga meg en følelse at det er ikke kun meg det er noe feil med, faktisk så er det ikke noe feil med meg heller. Men jeg er blind, jeg ser ikke at jeg er svak og lar alt tristhet ta innpå meg og det spiser meg opp innvendig. Men vi glemmer å tenke, for vi har han herre styggen på ryggen som minner oss på hvor «unyttige, feile og skam» vi er.

 

Når man er langt nede kan det kun gå oppover, men hvor er stigen jeg skal gå opp?

Noe av det som provoserer meg mest er når folk sier f.eks «skjønner at du har det vondt» eller «skjønnet hvordan du har det, alt kommer til å ordne seg»

Jeg skjønner at de prøver å hjelpe, men hva er tomme ord for et medmenneske?   Om du er redd for om du våkner opp i morgen og alle du elsker og bryr deg om har død i en bilulykke, eller om dine små søsken får juling når de kommer hjem fra skole og barnehage. Du kan ikke velge hvem du kan bli med hjem fordi foresatte i det hjemmet kan være farlige for deg pga vonde miner fra fortid. Vet du hvordan det er å være redd for livet ditt? Jeg er sikkert på jeg jeg ikke er den eneste som har det vanskelige tiden og ikke finner livet lett. Men noen episoden er tøffere enn andre og når man opplever å bli sviket gang på gang. Og da går det utover andre ting som evt skole. Når jeg er på skolen så trives jeg og det minner meg på at jeg har like mye rett til å være her som alle andre.

Men det er også en risiko å ta, for jeg takler ikke å høre flere ganger hvor uansvarlig jeg er som aldri rekker skolen og at jeg ikke prøver mitt hardeste. Det hardeste jeg vet det er å skal trykke på «lever» knappen. Kun fordi jeg vet at det jeg leverte ikke kommer til noen nytte og at det ikke er godt nok.  Jeg blir ikke lei meg når det skjer for jeg vet at det er fordi jeg har så vondt i kroppen at det tapper meg for energi. Da er ikke en skole oppgave det viktigste å pivotere. Men det som gjør meg vondt er når du blir sett på som ustabil på skolen. Jeg er nettopp sykemeldt fra jobb igjen pga mine plager og skolen vet også at jeg sliter. I jobber somregel i gruppe, som vi også gjorde nå nylig. Jeg ga beskjed at det ikke er 100% sikkert at jeg er her hele tiden. Og gruppa var veldig forståelses full. Jeg fikk utdelt et ark som jeg skrev av og fikk to punkter jeg skulle finne fakta om. Jeg var ikke mye på skolen dette uken men jobbet hardt hjemme. Dagen før presentasjonen vendte de ryggen mot meg og sa jeg ikke hadde jobbet nok i gruppa til å kunne få bli meg. Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg var mye borte og sa at jeg hadde jo sagt ifra til de. Så forteller de meg at det ikke er lett å skjønne meg når jeg ikke sier hva som har skjedd. Jeg sier tilbake at ikke alt jeg kan fortelle med det er ikke alle dager jeg har lyst å stå opp. Så får jeg slengt tilbake at det sier vel heller meg om meg som person. De a at det var ikke bare de sin avgjørelse men lærernes også. Jeg sendte melding til læreren min og forklare (igjen) og fikk tilbake «forstår du er langt nede, håper du klarer ut skole året.»

Det stakk i hjerte mitt, fordi til tross for at jeg var sykemeldt fra jobb og ikke orker å spise eller noe som helst, så jobbet jeg og jorde alt jeg fikk beskjed om. Jeg var klar til presentasjon og håpet på en god karakter. Det er klart at dette ødelegger min tillitt til skolen og jeg føler at til og med når jeg jobbet på egen hånd, så går det ikke.

Det søte liv hjelper meg

 

Ting som hjelper meg med å smile og føle noe annet enn sorg og reddsel,det er rett og slett å gjøre ting som jeg liker. Blant annet være men fin fantastiske kjæreste, hest, dra ut med venner osv. Det høres veldig bortskjemt ut, men en dag uten skole og kun være i stallen med min kjæreste får meg til å huske på gode minner og minner meg på hvor lykkelig jeg kan bli igjen. Noen ganger får jeg nok av skolen midt under en skole dag. Når jeg får nok pleier jeg som regel å føle meg uvel og starter å få vondt i kroppen. Da har jeg gode venner som tar meg med ut og laget en god latter sammen med meg. 



  • Trine
    06.04.2015 kl.23:11
    Skjønne, flotte, gode Juliane <3 Veldig bra skrevet! Kom gjerne innom en dag og ta en prat <3 God klem
    06.04.2015 kl.23:42
    Trine: tusen takk<3 det hadde vært koselig ja. takk for at du tok en titt på bloggen.



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta