Lærer, ser du meg nå? (julianem8)
Hjem Add Om meg Kontakt

4

Lærer, ser du meg nå?

Lærer, ser du meg nå?

I Norge så har hver tredje 16 åring fått diagnoser som asteni psykogen og andre diagnoser som tilsvarer at man har psykiske lidelser og er psykisk syk. Når man er 16 år og hormoner danser rundt i kroppen så er det lett og legge skyld på pubertet for mange foreldre og lærere. Og psykisk helse blir ikke sett på like alvorlig som det burde, ettersom at psykisk helse er noe av det viktigste å ha for at man skal kunne føle seg bra og presentere slik man er god for.

Jeg, som nå er 16 år og har levd med et rot i hodet mitt så lenge jeg kan huske, går fram og sier min mening. Hva min historie er og hvorfor akkurat jeg fikk dette drite i mitt liv, det vet jeg ikke og det vet heller ingen andre. Men jeg tror at ingen mennesker er perfekte og alle har sine byrder de på bære. Psykisk helse er noe de fleste lærer om på skolen og mange vet hva det går utpå. Skoler i dag har helsesøster og noen har flere som det er mulig å snakke med hvis det skal oppstå et problem. Du kommer til helsesøster og forklarer hva som plager deg, og de snakker med deg og hjelper deg med å rydde litt i følelsene dine. Du går ut døra etter en snakk og hva så? Hva skal du gjøre etter time hos helsesøster.

Psykiske plager og lidelser er det viktigste helseproblemet blant barn og unge. Cirka 7 ? 8 prosent (omkring 70.000) mellom 3 og 18 år har en psykisk lidelse som bør behandles. Det er ikke mange som sliter med seg selv som åpner seg for fullt i første omgang, hvis de faktisk sliter i en alvorlig grad. «Det er de som sier minst som trenger det mest»

Som tenåring som muligens har lite erfaring og kunnskap om slike lidelser klarer ikke å se selv at man sliter på den måten at man skal ha hjelp. Du føler deg bare generelt dårlig, trøtt og slapp. Fraværet øker og du får ikke med deg hva skoletimene handler om.  Det er her jeg mener at skolen/ læreren skal trå til og skal i det minste spør om eleven har det bra. Mange lærere ser når elevene følger med og ikke, med ser de grunnen til hvorfor eleven faller ut?

Jeg har spurt to forskjellige lærere om hva de ville gjort ved en situasjon der eleven virker trist/deprimert. Og det var akkurat slike svar som man vil høre, slike svar burde flere svare tilbake.

Svar 1- Læreren skal kjenne elevene godt og bygge en god relasjon til dem. Om jeg mistenker at en elev ikke har det bra, er lei eller deprimert vil jeg ta en samtale med eleven. I samtalen vil jeg høre hvordan eleven har det og lete etter årsaker til mine mistanker. Om jeg finner noe som ikke er bra, vil jeg iverksette tiltak. Det kan være mye. Samtale med sosiallærer, helsesøster, foresatte osv. Tiltakene vil jeg følge opp slik at jeg forsikre meg om at eleven har det greit! Alle lærere bør følge denne praksisen. Er en kun faglærer skal man rapportere sine mistanker til kontaktlærer, som følger opp videre!

Svar2- Det er vanskelig å si noe generelt om dette for graden av hva en sliter med er så forskjellig. Noen tenker på selvmord og må ha profesjonell hjelp (psykiater osv) andre har kjærlighetssorg etter en avstandsforelskelse gikk i vasken. Så er det noe helt annet når det er mobbing.

Det jeg har gjort, på generelt grunnlag, når jeg tror en elev sliter er:

1) Snakke med eleven - gjerne sammen med en nær venn av eleven.

2) Gi beskjed til sosiallæreren ang samtalen. Sosiallærer følger opp eleven.

3) Snakke med foreldrene

4) Sosiallærer tar kontakt med PP-tjenesten evt

5) PP-tjenesten til ABUP...

 

Vi forsvinner litt i folkemengden og føler vi ikke blir sett, enten om vi vill eller ikke. Og når tre lærere svarer på 123 og ikke mins gode svar, hvorfor er det da også så mange som ikke ser oss og ikke kan hjelpe. Må vi kutte opp armer og bein før vi kan få hjelp? Eller kanskje stå på bordet i kantina å rope ut hvordan mor kom kjempe ruset hjem og skrek opp i trynet ditt hvor unyttig du er og at alt er din feil.

Forestill deg at far banker og mishandler deg daglig etter skolen, om og om igjen. Og neste dag på skolen så har du ikke fått gjort en lekse ferdig, da er det ikke veldig behagelig å få anmerkning og få høre at man ikke jobber hardt nok.

En tenåring er enda et barn som skal få lov til å være et barn, ikke den voksene i hjemmet som skal passe på at dine søsken ikke skal merke at far er full og ikke har råd til middag. Slike tøffe historier og hendelser preger veldig mange, fordi det er mange pårørende i en familie. Da er det ikke rart at man blir sliten og trist, og hvorfor må vi føle at det er vår jobb at læreren skal se at vi har det vondt.

Som det står lenger oppe i innlegget så har jeg hatt mitt over lengere tid og har lært mer og mer om psykisk helse og hva mine svakheter er. Flere voksene på skolen vet litt om min historie og vet at noen dager er ikke alt like lett. De vet at jeg går daglig på medisiner som skal hjelpe meg og at de også har enkelte bivirkninger. Sist uke var det innlevering/presentasjons dag av et skoleprosjekt vi hadde hatt over lengere tid. Dagen før presentasjonen ble gruppa mi fortalt at de skulle utelukke meg for de mente at jeg var ustabil og kanskje ikke ville stille opp. Enda jeg ga tydelig beskjed flere anger at JA, jeg er klar! :) Så jeg ble nektet å komme på presentasjonen og ville ikke få noe karakter. Noen dager senere får jeg brev fra skolen at jeg står i fare for å falle ned en karakter på karakter kortet.  Hvordan tro du jeg følte meg etter å bli nektet å ha presentasjon for å så få dette brevet?

Mange lærere som har elever med psykiske problemer tenker sist på de. Det er hvertfall slik vi føler oss, og om da lærerne sier at de ikke gjør dette, hvorfor føler vi det slikt da?

Sist jeg sjekket så var lærere også mennesker, og alle mennesker har sine enkelte problemer psykisk og fysisk. Og dette er noe de bør ta med seg videre og blande inn med det faglige. Jeg har spurt flere grupper på facebook hvordan de synes skolen tar tak i slike saker. Og svarene var meget det samme alle sammen, som jeg skriver. Og når fraværet er oppe i 34 timer under et semester, burde det kanskje slå en tanken at det ikke bare er en forkjølelse?

 

 

Min favoritt blomst er rosen, gjett hvorfor!

 

Det er ganske enkelt, rosen er vår metafor på livet. Alle roser er like vakre og de har alle pigger. Roseblomstene til mor i hagen blomster når de får pleie og omsorg, men visner når de ikke får vann. Vannet det er hjelpa som vi mennesker skal gi hverandre for at vi ikke skal visne. Og det vannet må vi alle sammen bli bedre til å gi hverandre.



  • NeSlo reffotsirhc
    29.03.2015 kl.20:42
    Brunkrem tips ? Video evt
    29.03.2015 kl.21:49
    NeSlo reffotsirhc: whoot?
    15.04.2015 kl.20:49
    Kanskje ikke akkurat lærere som leser denne bloggen? Tror du henvender deg til litt feil målgruppe. Og - jeg tror de fleste lærere vet hvordan saksgangen til en eventuelt individuell opplæringsplan (IOP) utbygger seg, og at den er veldig mye mer utbredt enn hva du henviser til i ditt innlegg.
    16.04.2015 kl.14:02
    Anonym: har snakket med lærere. se dette er også deres meninger. Men de er ikke fra VGS. tror du henvender deg til feil person:) vet hva jeg skriver og hva jeg skriver om. Er skalig og fakta og har fått utrolig mye bra tilbake meldinger på dette innlegget av både avisa ( to stk) elever, fcebook siden og LÆRERE! så have a nice day!



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta